Ikke bare legge dager til ditt liv...

...men liv i dine dager.

Det er noe som absolutt ikke stemmer. Hva som har kllikket er jeg litt usikker på, men noe er det! Det er jo allmen kjent at "alt har sin tid". Den normale "merkedag-syklusen" har i følge mine kilder alltid vært at først kommer det en periode der man går i konfirmasjoner, så bryllupp, barnedåp, for så nok en gang gå i konfirmasjoner (denne gangen til nieser og nevøer), så bryllupp og til slutt begravelser. Jeg er for tiden inne i den værste bryllupps perioden, dette året blir det ny rekord med 6stk, og så sniker det seg inn en begravelse. Jeg trodde det skulle komme senere: etter dåps og konfirmasjons perioden. Det passer ikke med begravelse så tidlig...

Hege døde på tirsdag. Eller sagt med andre ord: dro hjem til Gud, dro til himmelen, sovnet stille inn.. Men det betyr akkurat det samme. Hun er død. 26 år ung. Hadde akkurat har 2 månders bryllupsdag.

Hege er en av de personene jeg kjenner som jeg forbinder mest med liv. Det var alltid mye liv rundt Hege. Kanskje fordi hun lo så mye, kanskje fordi hun snakket veldig høyt, kanskje fordi hun var veldig positiv og fordi hun var opptatt av å få mest ut av hver dag, hver ferie og hvert semster.
Hun er rangert som "den beste jenta vi vet om på ski", av guttene i Bergen. Hun har gått utallige år i korps og storband, var veldig flink på saxofon, har reist, vært 4 mnd på tur i Alaska, var brefører, vært mye med i Røde Kors, flink til å klatre, tur leder i Krik-Villmark, vært mye på fjellturer og opptatt av et allsidig friluftsliv. I tilleg var hun flink til å sitte i sofan og nyte en kopp kaffi (eller en kanne) mens hun leste avisen. Eller drikke kaffi og prate. "Kom å sett deg, Kristin! Du må roe ned litt..", kunne hun fint finne på å si. Det var viktig å leve langsomt, nyte øyeblikket, og samtidig få mest ut av hver dag. Kort sagt: Hege var flink i det meste, og en person jeg sikkert kunne vært litt misunnelig på hvis ikke det hadde vært for at hun var venninna mi.

Det er typisk Hege å være sløv; hun snakket til og med sløvt, og noen ganger tok det litt tid før hun fikk med seg ting. Om man ikke vet forskjell på PMS og MBD i en alder av 20 år er kanskje ikke så farlig... Hun skulle bli bistandsarbeider og redde verden (ihvertfall en del av den). Hun hadde så mange planer: om turer,utdanning og konserter til inntekt for folk i nød.

Jeg tror Hege virkelig haddde skjønt det med å legge liv i dagene sine. Hun gjorde det mens hun var frisk, og hun fortsatte å gjøre det mens hun var syk. Hun stoppet ikke med å gå på tur, hun bare tilpasset seg omstendighetene. Og dager der andre bare ville holdt senga på grunn av mangel på krefter, dobbelt syn, svelgevansker, kvalme og slapphet, skulle Hege ut å gå. Det var ikke alltid den var langt, men ut skulle hun: rundt sykehuset, langs vannet, i korridoren på sykehuset eller rundt "nullen" (=Hege utrykk for kvartalet) Hun stod og fiska mens Asmund klatra, da hun var blitt for svak selv til å klatre. Frisbi og jogging ble erstattet med bocca i sykehusparken, og hun var som regel flinkere enn meg selv med lapp for ett øye og muskelsvinn. Hun stoppet ikke å leve selv om hun visste hun snart kunne dø. Det beudrer jeg henne enormt for!

"Vi møtes igjen!" sa Hege siste gang vi snakket sammen. Det er godt å vite! Men det gjør ikke at jeg ikke kommer til å savne Hege. Veldig. Hun døde altfor tidlig, men hun kommer fortsatt til å være med på turer, i samtaler og i sofan med kaffi koppen fordi minnene om henne lever.

Jeg gruer meg litt mindre til å dø nå, fordi jeg har ei god vennine som har sjekket ut Himmelen til jeg kommer. Hun kan vise meg rundt, ta med med på nye stier, vet hvor de beste nedkjøringene er og kan sikkert introdusere meg for Abreham, Moses og Peter når jeg kommer. Forhåpentligvis er det en stund til. Den tiden skal jeg bruke til å prøve og " ikke bare legge dager til mitt liv-men liv i mine dager!"