Under Construction...

If something is hard for you to do, doesen`t mean its impossible

Thursday, September 06, 2007

En helt vanlig dag

Det er en helt vanlig dag i Kampala. En helt vanlig dag på Mulago Hospital. En helt vanlig dag på fødeavdelingen for en medisinstudent. Vi kommer inn på fødestuen. Inne i rommet står det seks seger på rekke. Jeg må ta et ekstra skritt for å unngå å tråkke på rester av en morkake som ligger på gulvet. Det fødes i andre enden av rommet. Legen fortsetter med undersøkelsen i seng nummer fem. Plutselig blir det økt aktivitet i nabosengen. "Sauer! Sauer! It is time! It is time!", hyler dama mens et lite hode begynner å komme til syne. Jordmoren skynder seg langsomt. Hun har fått på seg hanskene når hodet er nesten ute. Navlestrengen er rundt halsen. Det ropes på legen. Legen kommer til, ungen blir dratt ut. Ingen skriking ingen sparking- det var visst forventet. Kvinnen var satt opp på liste for "akutt keisersnitt" for flere timer siden på grunn av svangerskapskomplikasjoner, men listen er lang. Hun fødte en død unge før hun fikk kommet inn til keisernitt. Ungen pakkes inn i stoffrester og legges på en tralle på gangen.
På operasjonssalen opereres det på spreng.

Lunsjpausen er over. Jeg går tilbake til fødeavdelingen for å se på fødsler. Tråkker over damene i gangen som ligger og venter på å slippe inn på føderommet. Tråkker over morkake restene som fortsatt ligger på gulvet og inn i det lille rommet fylt av kvinner, skrik og lukt av kroppsvæsker. Det ligger kvinner på alle sengene. Vi går inn for å vente på at jordmoren skal komme. "Doctor, Doctor!" ropes det fra den ene sengen. "Doctor, doctor" ropes det fra nabosengen. Jeg ser meg rundt. Ingen "doctor" å se bortsett fra meg og de andre to studentene. "Doctor, doctor!" ropes det igjen. Vi kikker mot sengene hvor ropene kommer fra. De føder. Fortsatt ingen jordmor å se. I løpet av et minutt blir jeg både doktor og jordmor. I hendene holder jeg en unge. Den skriker og sparker. Heldigvis! Så var det denne navlestrengen som visstnok skal kuttes. Jeg binder rundt strikken som er rester av en hanske, og prøver å finne noe å kutte med. Jormoren kommer inn. Rolig. Ser på oss som holder de to ungene. Kommer bort og kjefter. Var visst dårlig avnavling, "selvfølgelig skal navlesnoren være 1 cm lenger. Det burde jeg vite."

Vi tørker det meste av blodet av moren før hun sendes ut på gangen igjen. En ny kvinne kommer inn med plast"duk" til å ligge på. Ungen bæres ut til veiing. Jeg følger etter i lettere sjokk tilstand, og blir stående å lene meg inntil veggen mens jeg prøver å samle meg. En sykepleier kommer forbi. "Babyene ligger der inne", sier hun og peker før hun forsvinner ut på gangen.

Jeg står et kvarter inne hos de nyfødete babyene som ligger alene på "akuttrommet". Trekker forsiktig gardin restene som en av babyene er pakket inn i til side for å se det lille ansiktet. Tester ut gripe refleksen ved å putte lillefingeren min inni de små hendene. Hører på små skrikingen og smattelydene mens det sakte går opp for meg at jeg står foran fire nyfødet under. Pulsen roer seg litt. Så det er faktiske det jeg har vært med på i dag.
En mor kommer og henter et av barna, hun skal hjem. Det skal jeg og. Jeg tar med meg veska og hodet fult av inntrykk og går. En helt vanlig dag på Mulago Hospital er over.

2 Comments:

  • At 12:15 AM, Blogger kl@ra said…

    Wow! Ditta va BRA skreve, Kristin. Følte eg nesten va i rommet. :) Må vær utrulig sterkt å oppleva nåke sånn, får litt perspektiv på kor fantastisk me har da heima i trygge Norge der me pøse på med bedøvelse ved første smertetegn. Håpe alt står bra te ellers!

     
  • At 7:42 PM, Blogger kl@ra said…

    Sio du bare e innom din egen blogg 2 gonga i året komme eg te å skriva ditta te deg via et aent kommunikasjonsmiddel i tillegg, MEN: DU E TAGGA! Sjekk bloggen min så fatte du!

    Festlig at eg har skreve den andre kommentaren her óg...enno festligare at den e fra ifjor! :)

     

Post a Comment

<< Home